Slik settes lyset til programlederen faktisk opp før opptak

Vi starter med stolen, ikke med lyset

Når kursdeltakerne kommer inn i studioet, vil de fleste gå rett til lampene. Jeg ber dem sette seg i programlederstolen først. Stolen bestemmer hvor hodet er, hvor øynene ser og hvor mye personen beveger seg, og det er alt lyset må forholde seg til. Vi markerer plassen på gulvet med tape, slik at oppsettet kan gjentas fra gang til gang.

Deretter måler vi avstander med en vanlig målestokk. Hvor langt er det fra stolen til kameraet, og hvor høyt sitter objektivet i forhold til øynene? Små tall, men de er utgangspunktet for alt som følger. Uten faste mål blir hvert opptak en ny gjetning, og det er akkurat det vi vil unngå i Lys til programleder.

• Merk stolens plass med tape
• Mål avstand til kamera og øyehøyde
• Skriv målene ned i sjekklisten

Hovedlyset plasseres der ansiktet tåler det

Hovedlyset settes litt til siden og litt over øyehøyde, ofte i en vinkel på rundt førti grader fra kameraaksen. Vi bruker en softbox, fordi den gir myke overganger på kinn og panne. Mange begynner med lyset rett forfra, og da blir ansiktet flatt og uten form. Litt vinkel gir dybde uten at skyggene blir harde.

Vi justerer høyden mens programlederen sitter og snakker, ikke mens hun sitter stille. Når hodet beveger seg, flytter skyggen under nesen og haken seg, og det er der oppsettet avsløres. Vi leter etter en høyde der skyggene blir værende på plass uten å ramme inn munnen.

Fyllys og kantlys gjør jobben jevn

Fyllyset står på motsatt side og er svakere enn hovedlyset. Hensikten er å åpne skyggesiden, ikke å fjerne den. Hvis begge sider av ansiktet er like lyse, mister vi formen vi nettopp bygde. Vi starter med fyllyset langt unna og flytter det nærmere til skyggen på kinnet er myk, men fortsatt synlig.

Kantlyset kommer bakfra og fra siden, og lager en tynn lysliste langs skulder og hår. Det løsner programlederen fra bakgrunnen. Her er det lett å overdrive, så vi skrur det opp til vi ser effekten og tar det ned igjen ett hakk. Lysten til å vise frem et sterkt kantlys må vike for et bilde som ser rolig ut over tid.

• Fyllys svakere enn hovedlys
• Kantlys i så lite styrke som mulig

Testen: la programlederen snakke i fem minutter

Et oppsett som ser bra ut i tretti sekunder kan fungere dårlig etter en halv time. Vi lar derfor programlederen lese en tekst høyt og bevege seg naturlig mens vi følger bildet på skjermen. Lener hun seg frem, blir ansiktet lysere. Lener hun seg tilbake, faller det. Da vet vi hvor mye margin oppsettet har.

Vi ser også på hudtonen på skjermen, ikke bare på sensoren. Skinner pannen, kan en liten justering av lysets avstand eller en matt pudring gjøre mer enn å skru ned lampen. Torbjørn og Ingrid på kurset går ofte gjennom samme bilde hver for seg og sammenligner notatene etterpå.

Alt skrives ned før lampene slås av

Når oppsettet sitter, tar vi bilder av hele studioet fra to vinkler og noterer høyde, avstand og effektinnstilling på hver lampe. Det tar ti minutter og sparer en time neste gang. Deltakerne lærer at oppsettet ikke er en følelse, men en liste som en annen kan følge uten å stille spørsmål.

Det er denne rutinen som gjør at en programleder ser lik ut i opptak etter opptak, også når det er en annen som rigger. Vi øver på nettopp dette: en deltaker bygger ned, en annen bygger opp fra notatene, og så sammenligner vi bildene side om side på skjermen.

• Foto av oppsettet fra to vinkler
• Noter høyde, avstand og effekt
• La en annen bygge opp fra notatene

Jevnt lys til en programleder er sjelden et resultat av dyrt utstyr, men av rekkefølge: stol, mål, hovedlys, fyll, kant, test og notater. Når hvert trinn er skrevet ned, kan du gjenta det rolig i høst og vinter, og ansiktet i bildet forblir det samme uansett hvem som står bak lampene.