Slik går en øvingsøkt bak kamera, fra første opptak til tilbakemelding

Før kameraet går: en rolig start

Når kursdeltakerne kommer inn i studioet en høstmorgen, begynner vi aldri med opptak. Vi begynner med en kort samtale om hva dagens øving skal vise. Noen vil teste hvordan de ser ut som programleder, andre vil se om gjesten sitter riktig i lyset. Jeg skriver ett mål per person på et ark, så vi vet hva vi leter etter når vi senere ser på bildene.

Deretter går vi gjennom oppsettet som deltakeren selv har bygget i tidligere moduler. Lysene står der de skal, kameraet er låst på blender, lukkertid, ISO og hvitbalanse, og sjekklisten fra studioforberedelsen ligger ved siden av stativet. Jeg rører sjelden utstyret selv. Jeg stiller spørsmål, og deltakeren justerer.

Dette høres kanskje tregt ut, men det sparer mye tid senere. Den som har sagt høyt hva hen vil se i bildet, ser det også raskere når opptaket spilles av.

• Ett tydelig mål per person og per økt
• Oppsettet bygges av deltakeren, ikke av instruktøren

Opptaket: kort, gjentatt og uten publikum

Selve opptaket er bevisst kort. De fleste tar to til tre minutter om gangen, med en enkel tekst eller et lite intervju med en medelev som gjest. Vi gjør flere tatt etter hverandre i stedet for ett langt. Da kan vi sammenligne bilder som er laget under samme forhold, og det er det som viser om oppsettet holder.

Mens kameraet går, står jeg bak og noterer. Jeg ser på ansiktet i monitoren, men også på hva som skjer rundt: flytter personen seg ut av lyset, lyser en skjorte opp på skjermen, kommer det en refleks i brillene. Jeg avbryter ikke midt i et opptak med mindre noe er galt med utstyret.

Mange er nervøse de første gangene. Det er normalt, og vi snakker åpent om det. Etter noen runder blir kameraet mer et verktøy enn en dommer, og da blir både lys og framtoning lettere å vurdere.

• To til tre minutter per tatt, flere tatt etter hverandre

Gjennomgangen: se bildet, ikke bare deg selv

Etter opptaket setter vi oss foran skjermen sammen. Første gjennomsyn gjør jeg uten å si noe, og deltakeren får bare se. Mange peker først på seg selv og hva de ikke liker. Jeg ber dem heller beskrive bildet som et bilde: hvor faller skyggene, er hudtonen jevn, er bakgrunnen ren.

Så spiller vi av igjen, og nå kommenterer jeg. Jeg peker på konkrete ting som kan endres, og knytter dem til modulene: en hard skygge under haken peker mot hovedlysets høyde, en gulaktig hudtone mot hvitbalansen. Det gjør at tilbakemeldingen blir noe man kan gjøre noe med, ikke en vurdering av personen.

Jeg prøver å holde meg til to eller tre punkter om gangen. Er det ti ting å si, velger jeg de som gir størst forskjell for bildet, og lar resten ligge til neste økt.

• Først stille gjennomsyn, så kommentarer
• Maks to eller tre punkter om gangen

Justere og ta på nytt

Poenget med tilbakemeldingen er at den brukes med en gang. Når vi har pekt ut to ting, går deltakeren tilbake til oppsettet og endrer akkurat disse. Kanskje flyttes hovedlyset litt ned, kanskje økes avstanden til bakgrunnen. Så tar vi opptaket på nytt, og spiller det av ved siden av det første.

Sammenligningen er den delen mange husker best. Når du ser to bilder av deg selv med bare én endring mellom dem, forstår du hva lyset gjør. Det er en annen type læring enn å lese om det, fordi du har gjort endringen selv og sett resultatet på skjermen.

Av og til blir det verre, og det er også nyttig. Da har vi funnet ut hva som ikke virket, og deltakeren kan sette tilbake det gamle uten at noe er tapt.

Det jeg ser etter som instruktør

Jeg vurderer ikke deltakerne mot hverandre. Jeg ser på hvor den enkelte var forrige gang og hvor hen er nå. En som i uke én ikke visste hvor hovedlyset skulle stå, og som nå bygger oppsettet uten å spørre, har kommet langt, selv om bildet ikke er perfekt.

Jeg legger også merke til rutinene. Sjekker deltakeren kabler og bakgrunn før opptak? Låser hen kamerainnstillingene? Slike vaner er det som gir like bilder fra gang til gang, og de er viktigere enn ett pent opptak.

Og jeg lytter. Noen kommer med spørsmål om eget utstyr hjemme, andre om rommet de skal bruke på jobb. Da prøver jeg å oversette det vi gjør i studioet til deres forhold, uten å love mer enn det som lar seg gjøre.

• Utvikling fra forrige økt, ikke sammenligning med andre
• Faste rutiner før opptak

Hva du kan ta med deg ut av studioet

Mot slutten av økten ber jeg deltakeren skrive ned innstillingene og lysplasseringen de endte på, gjerne med en enkel skisse. Notatene blir en personlig referanse, og de er ofte mer verdt enn selve opptakene når du skal bygge opp det samme oppsettet et annet sted.

Jeg ber dem også formulere ett punkt de vil jobbe med neste gang. Det kan være så enkelt som å sitte roligere i lyset eller sjekke hvitbalansen før start. Et konkret punkt gjør neste øving målrettet.

Sluttresultatet er ikke et ferdig studio, men en måte å jobbe på: bygge, ta opp, se, justere. Den metoden fungerer også når utstyret eller rommet er helt annerledes enn det vi har i Bergen.

Øvingsopptak handler ikke om å lage det perfekte bildet første gang, men om å gjøre små endringer og se hva de betyr. Når du har sett det med egne øyne, sammen med noen som kan peke på detaljene, blir lys og kamera noe du forstår og kan gjenta. Det er den rolige, praktiske arbeidsmåten vi prøver å holde fast ved i hver økt.